Jeg vil først dele min store sorg med dere og det er at jeg nylig innså det var på tide at Tuffi (katten vår) måtte få sovne inn. Han var ikke blitt mer enn 13 år, men når man kjenner dyret sitt godt så vet man bare når det er på tide.
Når jeg tenker tilbake på vårt første møte så må jeg smile litt. Han var så liten og pjuskete at jeg nesten syntes synd på han. Bestemte derfor at han måtte få et navn jeg kunne assosiere med tøff, derfor Tuffi. Som senere ble til Tuffi-monster.
Han vokste seg godt til og ble en fantastisk flott, langhåret katt. Han var en god blandingsrase, men det var flere som spurte meg om han var skogskatt pga den flotte pelsen.
Alle dyreeiere sier at deres dyr er spesielle. Det var også Tuffi, på godt og vondt. Han ble så knyttet til meg og etterhvert til Arild også at han var ikke av den sosiale sorten. Men at han var kjærlig - det er sikkert som gull. Hver kveld lå han i fanget vårt og da kunne han bare ligge der, male og se på oss med sine uttrykksfulle øyne.
Årene gikk og plutselig var Kompis en del av familien vår.
Kompis er vår første hund og han er alt jeg kunne ønske meg. Barnekjær, rolig inne men energisk ute, han har glimt i øyet og er en fantastisk kosegutt.
Min lille sorg med Kompis er at jeg ikke får tid å trene med han så mye som jeg planla. Men det blir mange gode turer og vi koser oss masse.
Jeg har alltid hørt at det er så krevende med hund, og det er sant til en viss grad, men sammenlignet med de gleder vi får tilbake så kan det ikke måles opp mot hverandre. Jeg tør faktisk påstå at i vårt tilfelle var Tuffi en mer krevende katt...
Tuffi og Kompis var kanskje ikke verdens beste venner, men de kom nå overens...på sitt vis.
Nå som Tuffi er borte er jeg så taknemlig for at Kompis er rundt meg. Han fyller tomrommet på best mulig vis og gjør at jeg klarer å la være å tenke så mye på Tuffi. Han er en hund med mye glede i seg!
Det er godt å tenke på hvor mange gode år Tuffi hadde med oss samtidig var det urolig trist å se han bli så gammel og skrøpelig....
Velger derfor å tenke at han nå sitter på en sky og dingler med halen sin. Svært fornøyd med det han utrettet da han levde og at han har det godt der han er nå.
Farvel Tuffi....
